Jeg sitter på fortauet og kjederøyker meg inn i evigheten mens verden fortsetter å suse forbi og det er litt rart at jeg faktisk er her, men så er det ikke så rart likevel fordi det bare er sånn. En konstant. Jeg er her og jeg tror jeg blir her. For nå. Klokka er halv seks på morgenen og en lastebil tuter når det dukker opp en fyr uten sko. Det er litt absurd, men han har kjærlighetssorg og jeg er trøtt, så vi rusler bort for å finne en burger før vi går tilbake.
Jeg er i New York – der hvor verden er så uendelig mye større og jeg så uendelig mye mindre. Jeg tror det skremmer meg fordi det er så intenst befriende, men jeg prøver. Tror jeg. Puster lettere og smiler mer og lar alt bare flyte over i hverandre fordi jeg ikke klarer å bremse fordi det ikke går an å bremse fordi jeg ikke vil bremse. Klokka er ti over fire og han plukker en gigantisk, klissete blomst til meg og sier noe søtt før han kysser meg og vi blir enige om å aldri treffes igjen.
Det er litt som om jeg ikke klarer å fokusere, men så er det egentlig veldig sånn. Akkurat da, akkurat nå, akkurat når. Er her og der og over alt fordi det ikke går an å sitte rolig fordi jeg ikke klarer å sitte rolig fordi jeg ikke vil sitte rolig. Tenker at jeg kan løpe og løpe og løpe og aldri se meg tilbake om jeg bare fortsetter å løpe. Litt til. Litt mer.
Klokka er relativt sen når han kommer slentrende ut med en sånn attitude. Han er en catwalkcrush og heartbreaker, alphamale og stereotypisk sånn man ser på film og tenker at ikke finnes. Han flasher et collgateverdig glis som sikkert kunne lyst opp himmelen eller sjarmert enhver mor usakelig blind. Jeg kaller han coniving og han kaller meg Norway, så er det liksom on, liksom. Jeg vet. jeg er en easy sucker, et lett bytte, full av nysgjerrighet eller bare kjedsomhet eller en hel evighet eller noe sånt.
Greia er bare det at jeg er ung, tror jeg. I New York. Der verden er så uendelig mye større og jeg så uendelig mye mindre.